Starmers første år – det vanskelige livet i opposisjon

Keir Starmer taler i UnderhusetKeir Starmer har overbevist mange i Underhusets glisne debatter gjennom koronaåret 2020. Foto: Uk Parliament/Jessica Taylor

Sist oppdatert 7. februar 2023

Hvordan etablerere et troverdig prosjekt som opposisjonsleder – og hvordan få velgerne til å lytte? Keir Starmer har fått prøve seg i et knapt år som partileder i Labour og leter fortsatt etter svar.

Starmer har ledet Labour siden påsketider i fjor. Han tiltrådte noen uker inn i pandemien, som så langt har preget hele hans virke som partileder. Bakteppet for valget av Starmer var en langvarig strid om Storbritannias EU-utmelding og et sviende nederlag i parlamentsvalget i desember 2019.

Valget satte et bittert punktum for omstridte Jeremy Corbyns tid som partileder. Etter valget kom den opprivende debatten om årsakene til at Labour hadde falt som en stein i oppslutning, fra 40 prosent i 2017 til 32 prosent denne gang. Var det forsøket på en omkamp om brexit som var den viktigste årsaken, eller var det Corbyns personlige upopularitet

Dersom det var brexit-standpunktet som var det viktigste problemet, kunne ikke Starmer være annet enn skyldig. Som skyggeminister for brexit var han i høy grad medansvarlig for at Labour gikk til valg på en plan om ny folkeavstemning. Det fikk EU-skeptiske velgere til å trekke mot Boris Johnsons konservative parti.

Men det var den andre konklusjonen som fikk fotfeste hos et flertall av Labours egne partimedlemmer. Corbyn hadde fått et rykte for inkompetanse og manglende dømmekraft, ikke minst i internasjonale spørsmål. Enten det var forjent eller ufortjent var et bilde skapt av en partileder som manglet tro på «flagg og fedreland» og som tillot anti-semittisme å vokse frem i partiet.

Et motsvar

Keir Starmer skulle være et motsvar på alt dette: en kompetent politiker med patriotisk sinnelag og en klar agenda for et mer rettferdig samfunn. Så langt har han først og fremst fått anledning til å vise de to første egenskapene: kompetanse og det patriotiske sinnelaget. Koronavirusets dominans har bidratt til det. Starmers oppgave har vært å granske og kritisere regjeringen og foreslå endringer i strategi.

Det har tilsynelatende vært en enkel jobb, for Boris Johnsons regjering har ikke hatt en vellykket reise gjennom koronaens år. Svak beredskap og sene tiltak for smittevern har bidratt til et større tap av menneskeliv enn i noe annet land i Europa (målt mot innbyggertall er dog Belgia og Slovenia høyere i statistikken). Starmer har stilt statsministeren til rette hver uke i Underhusets delvis nedstengte sal. Det har gitt ham stor anerkjennelse og har bidratt til at Labour har klatret opp side om side med de konservative på meningsmålingene.

Men den siste tiden har også vist at denne oppslutningen er ganske skjør når det kommer til stykket. Effektiv opposisjon kan ikke bygges på kompetanse alene. I takt med at vaksineprogrammet har skutt fart og en viss optimisme har fått grobunn, vokser oppslutningen om regjeringen. Starmer har brukt lite tid på å utvikle alternativ politikk for tiden etter pandemien og få velgere har noen formening om hva slags forskjell et regjeringsskifte ville gi.

Tålmodighet og forbilder

Til neste korsvei er det uansett langt, for neste parlamentsvalg er stipulert til 2024, og statsministeren har et trygt flertall på sin side. Starmer har få åpenbare rollemodeller for hvordan han skal gripe saken an. Fra de seneste tiårene finnes det få gode eksempler på opposisjonsledere som har svingt seg opp og stått klare til å krones. For seks år siden falt daværende Labour-leder Ed Milibands prosjekt sammen etter en hel parlamentsperiode med møysommelig bygging av politikk og profil. Politikken så bra ut, den, men Miliband kunne man ikke ha som statsminister, syntes å være velgernes dom.

På jakt etter noen som ligner Starmers utgangspunkt ser optimistiske sjeler til Tony Blair. Blair tok over som partileder i 1994, og tre år senere seilte han inn som statsminister i et valgskred. Det var imidlertid ganske andre omstendigheter da. Den konservative regjeringen var overveldende upopulær, og tidsånden pekte mot et regjeringsskifte etter 18 år. Blair kunne spille på ungdommelighet, modernisering og et ønske om change som veien til suksess.

Hva slags forandring og endring skal Starmer kunne spille på? Foreløpig har han rettet blikket mot velgere Labour tapte ved siste valg, særlig arbeiderklassevelgere i nord. «Patriotiske verdier» og sunn fornuft antas å være en inngang tilbake til disse velgerne. Men mer substans må til. En plan for nye arbeidsplasser, for eksempel, og en plan for distriktspolitikk og geografisk utjevning i et land der ulikheten er økende i kjølvannet av pandemien.

Å våge uenighet

Starmer må også på sikt våge å si noe om Storbritannia etter brexit. Ved juletider sluttet han seg taust og udramatisk til handelsavtalen med EU som regjeringen hadde forhandlet frem. Det var enklest slik for å lege gamle sår. Men hva venter rundt neste sving? Det er allerede skjær i sjøen for handelen mellom britene og EU, og årene som kommer vil by på mange viktige veivalg selv om avtalen består.

Kanskje er noe av problemet at lederskap gir både venner og fiender foruten synligheten som følger med. Starmer har hatt stort behov for å etablere venner og har gått nokså stillferdig frem. Men som mange opposisjonsledere har fått erfare: Det blir verken omelett eller regjeringsskifte uten å knuse noen egg underveis.

Se også profil av Starmer: Toppjuristen som ble Labour-leder.

oivind@britiskpolitikk.no