Underhusets Speaker, John Bercow, har vært en kontroversiell person i alle sine år i stillingen, med sin utradisjonelle, frekke og freidige stil. Han har blitt beskyldt for partiskhet, for å blande seg for mye inn i politikken.
Av Helén Rummelhoff
John Bercow har blitt kalt en partisk dommer. Han er kjent for å være frekk og rappkjefta, og har blitt sett med «Bollocks to Brexit»-klistremerke på bilen – som han hardnakket hevder er hans kones.
Hans egne partifeller hevder at han har fordommer mot toryer generelt, og mot den sittende regjeringen spesielt. Så hvordan har han klart å beholde jobben i ti år? Svaret er at han er en av de beste Speakere Underhuset har hatt i moderne tider.
Som Speaker har John Bercow ansvaret for å holde orden under debatter og avstemninger. Han avgjør også hvilke forslag fra de folkevalgte som slipper gjennom og blir debattert i Underhuset, noe som gir ham stor makt og har fått mye oppmerksomhet i disse brexittider.
Arbeiderklassebakgrunn
John Bercow ble født 19. januar 1963 i Edgware, et forstadsområde i det nordlige London. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie, og har beskrevet seg selv som en ” jødisk gutt, sønn av en drosjesjåfør”. Som ung hadde han to interesser: Tennis og politikk. Hans lokale representant var Margaret Thatcher, og han elsket å forsvare hennes politikk for dem som ikke var like begeistret.
Han er utdannet innen politikk fra universitetet i Essex, og engasjerte seg i politiske anliggender under utdannelsen. 19 år gammel gjorde han sitt inntog i politikken, og ble medlem i den høyrevridde interessegruppen Monday Club, som blant annet ønsket en slutt på innvandringen fra Samveldet.
Han ble også formann i Føderasjonen av konservative studenter, som blant annet var positive til apartheid.
Før han ble valgt inn i Underhuset, jobbet han som PR-rådgiver, og deretter som rådgiver for de konservative politikerne Jonathan Aitken og Lady Bottomley.
I 1997 ble han valgt som parlamentsmedlem for den trygge konservative valgkretsen Buckingham.
Jobbet seg oppover
Bercow gjorde seg raskt bemerket som en svært aktiv taler i Underhuset, noe som var uvanlig for en på bakre benk – der parlamentsmedlemmer uten tillitsverv sitter.
Bercow var frekk og freidig, og så ut til å nyte det. Som representant i Underhuset har han vært kjent for utrop som ”He’s a nutter” om sine politiske motstandere.
På grunn av sin freidige natur, ble han fort forfremmet til en rolle med større innflytelse, som talsperson for utdanning og arbeid. I 2002 ble han derimot flyttet tilbake til bakre benk. Årsaken var at Bercow ikke fulgte daværende partileder Ian Duncan Smiths oppfordring om å stemme mot et lovforslag om ugifte homofile og heterofile pars rettigheter til å adoptere. Han stemte heller med Labour, og var etter dette åpent kritisk mot Duncan Smiths lederstil.
Bercow begynte å angripe sitt eget parti og egne partimedlemmer mer hyppig. Dette var nok et tegn på at han beveget seg fra den ytre høyrefløy og mot venstre innenfor det konservative partiet. Mye av æren, eller skylden, for dette, har hans kone Sally Illman fått. Forholdet til den Labour-støttende Sally sammenfaller med tiden han begynte å bevege seg mot venstresiden politisk.
Under lederkampen i det konservative partiet i 2005, angrep Bercow lederkandidat David Cameron i kjent stil: ”I den moderne verden er kombinasjonen av Eton, jakt, skyting og lunsj på White’s ikke gunstig når du prøver å appellere til millioner av vanlige mennesker”.
Da Cameron ble valgt som ny partileder, var Bercows sjanser for å nå lenger som politiker innad i det konservative partiet liten. Dermed satset Bercow heller på stillingen som Speaker. Han gikk til valgkamp med ideen om at Underhuset trengte en radikal reform – han mente at et sterkt kammer var nødvendig for å holde regjeringen ansvarlig. Bercow uttalte selv at ”for alt for lenge har Underhuset blitt styrt mer som en privat klubb av og for gentleman amatører”.
Mer makt til Parlamentet
22. juni 2009 ble John Bercow valgt til den 157. Speaker i Underhuset. Han ble gjenvalgt i 2015 og 2017.
Bercow har hatt som mål å ta makt fra regjeringen tilbake til Underhuset. Dette var kontroversielt fra starten, noe hans personlighet og politikk også var. Han er sett på som en opprører, mislikt av mange i sitt eget parti, og han ble valgt med flere stemmer fra Labour enn de konservative.
Til tross for at han er mislikt av mange for sin frekke og freidige stil, er det nettopp Bercows arbeid for å gi mer makt til Parlamentet som har gjort ham populær. Han har kjempet hardt for å styrke Underhusets rettigheter på bekostning av regjeringens, for å stå opp for Parlamentet som institusjon, for å kjempe for små partier og individuelle parlamentsmedlemmer.
Med sine harde skyts og utradisjonelle holdninger for en konservativ politiker, har det ført til at medlemmer av regjeringen har beskyldt ham for å prøve å få mer makt enn posisjonen hans innehar. Konservative Mark Pritchard sa for noen år tilbake: “Du er ikke kongelig, heller, herr Speaker.”
Den tidligere konservative helseministeren Simon Burns uttalte en gang at Bercow var en ”dum, skinnhellig dverg”, noe som henviste til at Bercow ruver beskjedne 1.67 meter over bakken.
Han lar seg derimot ikke pille på nesen: Da han ble beskyldt for å være partisk, svarte han med at han har latt parlamentsmedlemmer fra alle politiske partier fått snakke. Hans største partiskhet er verken mot Labour eller toryer, men mot partipampene.
Roses av kritiker
Kritikerne sier at han er for splittende til å være upartisk, at han eskalerer argumenter heller enn å minske dem, og at han er opphengt i politisk korrekthet. I 2018 ble han også beskyldt for å legge til rette for en kultur for mobbing.
De som støtter ham mener derimot at jobben nå krever en annerledes Speaker, og at han får gjennom viktige reformer.
Til tross for at han er upopulær hos mange, anerkjenner også kritikerne hans gode sider. Konservative Jacob Rees-Mogg har uttalt at: ”Hans gode kvaliteter veier opp for hans dårlige kvaliteter. Jeg støtter ham veldig fordi han står opp for den lovgivende makt mot den utøvende makt”.
John Bercow har tidligere uttalt at han går som Speaker sommeren 2019 – ti år etter han tiltrådte i stillingen. Nå kan det derimot se ut til at han vil bli værende lenger i jobben. Kontroversen rundt påstått partiskhet i brexit-avstemmingen skal ha ført til så stor irritasjon i regjeringen, at det der diskuteres ikke å gi Bercow en adelig tittel når han går av, slik det er tradisjon for. Bercow svarer med at dette har gitt ham lyst til å fortsette som Speaker helt fram til 2022.