Julefilmer er for mange en like viktig ingrediens for at det virkelig skal bli jul, som snø og pepperkaker. Og for mange er det få julefilmer som slår «Love Actually”. I år er det 15 år siden premieren. Mannen bak den moderne julefortellingen vi ikke blir lei, er regissør og manusforfatter Richard Curtis (62).

Av Helén Rummelhoff

«Love Actually» er faktisk Curtis’ debut som filmregissør. Filmen er en julefortelling med et sammensurium av sjarmerende kjærlighetshistorier som vikler seg i hop på finurlig vis fem uker fram mot jul. Det skader heller ikke at Curtis hadde fått med seg nærmest sagt alle de store navnene innen britisk film.

Før han regisserte «Love Actually», hadde Curtis holdt seg til å forfatte manus, ikke regi. Som manusforfatter har han i sine tidligere filmer sjarmert de fleste med sin underfundige britiske humor. Han står bak flere av de klassiske romantiske komediene – som «Notting Hill» og «Fire bryllup og en gravferd».

Curtis har perfeksjonert den litt snobbete, pripne, klumsete britiske mannen, som samtidig er håpløst sjarmerende.

Født på New Zealand

Richard Curtis, som så treffende har portrettert den moderne britiske mannen, er selv ikke født i Storbritannia. Faren var en tsjekkoslovakiske flyktning som bosatte seg på New Zealand, der Curtis er født. Da han var 11 år flyttet de til England, hvor han har bodd siden.

Curtis gikk på den prestisjetunge privatskolen Harrow, før han tok universitetsutdannelsen i Oxford.

Det var i Oxford han møtte Rowan Atkinson, som han begynte å opptre med i en teatergruppe ved universitetet. Det var her Atkinsons’  ikoniske Mr.Bean-karakter ble født, og det ble starten på et langt samarbeid mellom de to.

Curtis og Atkinson skrev radioprogrammet «The Atkinson People» for BBC Radio 3. Dette åpnet dørene for Curtis, som deretter ble fast manusforfatter på «Not the Nine O’Clock News»(1979-1982), en satirisk komiserie hvor Atkinson var med på skuespillersiden.

TV-karriere

Fra 1983 til 1989 stod Curtis for manuset til en av de mest ikoniske britiske humorseriene: ”Blackadder”. Igjen samarbeidet han med sin skuespillervenn Rowan Atkinson. Senere samarbeidet de også om TV-serien Mr. Bean som gikk fra 1990-1995.

Men allerede i 1989 hadde Curtis satt sine øyne på spillefilm: Hans første manus til en spillefilm var «The Tall Guy» hvor han igjen samarbeidet med Atkinson, og nå hadde han også fått med seg Emma Thompson på laget.

I 1994 skrev han manuset til en annen ikonisk britisk TV-serie: ”The Vicar of Dibley”, som i 2004 ble kåret til Storbritannias tredje beste humorserie gjennom tidene. Også på andreplass fant man en Curtis-serie: ”Blackadder”.

Men ikke bare gjorde han det bra på TV, 1994 var også året da han slo igjennom som manusforfatter for film.

Oscar-nominasjoner

«It’s still raining? I hadn’t noticed». En klassisk, om enn noe omdiskutert, filmreplikk. Den tilhører Andie McDowells karakter Carrie i den romantiske komedien «Fire bryllup og en gravferd». Filmen ble en uventet suksess: Den ble den mest innbringende britiske filmen i historien på dette tidspunktet, og ble nominert til Oscar for beste film og for beste originalmanus.

I tillegg lanserte den karrieren til den da relativt ukjente unge skuespilleren Hugh Grant, og dette ble den første av mange filmer som Hugh Grant og Richard Curtis samarbeidet om.

Filmen han slo igjennom med var derimot i en litt annen sjanger enn han tidligere hadde arbeidet med. Curtis har selv sagt at dette er en helt naturlig utvikling for en komedieforfatter:

– Når du begynner å skrive, spesielt med andre folk, er det vanskelig å gjøre de mer emosjonelle tingene, bli enige om hva som føles riktig. Så du går for vitsene. Men ettersom jeg ble eldre, skrev jeg mer alene, og hadde muligheten til å gjøre mer personlige ting.

Fem år senere gjentok han den samme suksessoppskriften og skrev enda en film om en attraktiv, litt klumsete britisk mann som faller for den uoppnåelige amerikanske kvinnen –  «Notting Hill». Hugh Grant var tilbake med sin britiske sjarm, mens Julia Roberts var den amerikanske skuespilleren. I 1999 slo «Notting Hill» rekorden til Curtis’ forrige film, og da Storbritannias mest innbringende film.

To år senere fikk Curtis jobben med å omskrive Helen Fieldings litterære anti-heltinne, Bridget Jones, til det store lerretet. Curtis stod bak manuset til både den første (2001) og andre (2004) filmen om den London-baserte notorisk single kvinnen, og igjen fikk han med Hugh Grant på laget – dog i en litt mer slesk, men like sjarmerende, variant.

Sterkt skuespillerlag

Det var altså i 2003 han debuterte som regissør, og det med bravur. «Love Actually» hadde ikke bare med Hugh Grant, men nesten alt som kunne krype og gå av britiske skuespillere. Det vitner om hvor populær Curtis har blitt etter snart 20 år i bransjen som kongen av britiske romantiske komedier.

Etter suksessen med «Love Actually», var det knyttet store forventinger til hans neste regissørjobb: «The Boat That Rocked», som hadde store stjerner som Billy Nighy, Emma Thompson, Phillip Seymour Hoffman og Kenneth Branagh på rollelisten. Filmen ble dessverre verken en økonomisk eller kommersiell suksess i Storbritannia, til tross for en romantisk, litt rølpete historie lagt til 1960-tallet lydteppe og motebilde.

Etter den litt labre mottakelsen, bidro han som manusforfatter på en film langt unna hans vanlige sjanger: Filmatiseringen av romanen «War Horse» hvor Steven Spielberg satt i regissørstolen. Filmen ble en kommersiell suksess, og ble nominert til hele seks Oscar.

Hans hittil siste arbeid som regissør og manusforfatter, er «About time». Da er han tilbake der han fikk sitt gjennombrudd, med en romantisk komedie der den mannlige hovedrollen er erkebritisk, denne gangen i Domhnall Gleesons person, mens den kvinnelige hovedrollen blir spilt av amerikanske Rachel McAdams. Filmen ble godt mottatt, og Curtis var tilbake der han hørte hjemme – i den romantiske komedien.

Selv om de romantiske komediene har vært hans største suksesser, sier Curtis selv at han skulle ønske at han hadde skrevet mer om kjærlighetens mørkere sider:

– Ting går opp og ned og de er veldig kompliserte. Jeg skulle jeg ønske jeg hadde gjort mer av det.

Etter «About Time» har Curtis sagt at dette var hans siste arbeid som regissør, og kanskje også som manusforfatter. Så langt har han klart å holde den første delen av løftet, men han har akkurat blitt bekreftet som manusforfatter til en ny live-action versjon av «Den lille havfruen».

Dermed har han ikke gitt opp den delen av arbeidet helt ennå. Selv om han selv sa for litt siden at: – Jeg pensjonerer meg på bursdagen min i 2020.