Theresa May – tøff, strategisk og kompromissvillig

Theresa May på talerstolen. fotoTheresa May har vært britisk statsminister siden 13.juli 2016. Foto: Jay Allen, Downing Street

Theresa May skal ha sagt til sine venner allerede midt på 1970-tallet at hun ville bli Storbritannias første kvinnelige statsminister.

Det klarte hun ikke, og skal visstnok ha blitt irritert da Margaret Thatcher fikk makten. Men hun klarte å bli den andre. Det er ingenting å si på ambisjonsnivået til Theresa May.

Portrett Annette Groth

Annette Groth var i ti år NRKs korrespondent i London.

Av Annette Groth

Sjansen fikk hun på grunn av EU-avstemningens nei-resultat. Den daværende innenriksministeren trådte fram som kompromisskandidaten da David Cameron gikk, Boris Johnson vegret seg og andre kandidater forsvant ut i mørket.

Hun er til å stole på, hun er tøff og finner ikke på noe tøys, sies det om henne.

Leopardmønstrede sko

Kjedelig? Kanskje litt. Det eneste hun virkelig slår seg løs med er skotøy. Hun er kjent for sine ekstravagante sko og støvler.

Hun skapte overskrifter da hun stilte i svarte lakkstøvler til over knærne i en seremoni med dronningen, daværende statsminister og Mexicos president.

Ellers er det kanskje hennes leopardmønstrede sko som har fått mest omtale.

– Jeg ber ikke om unnskyldning for skoene mine, repliserer May muntert når hun får spørsmål om dem. Snarere tvert imot, for hun karakteriserer skoene som et middel til å bryte isen i møte med de forskjelligste mennesker.

Prestedatter

Theresa May blir ofte sammenlignet med Margaret Thatcher, blant annet fordi de kommer fra samme bakgrunn. Ingen overklasse her. Kjøpmannsdatter Thatcher og prestedatter May. Flinke døtre, flittige studenter, ambisiøse unge kvinner.

Theresa May ble født i Eastbourne, men vokste opp i landsbyen Wheatley i Oxfordshire, der faren hennes var prest i den anglikanske kirken. Hun gikk på statlige og religiøse skoler og tok del i landsbyens liv. Hver lørdag var hun ekstrahjelp i et bakeri, for å tjene lommepenger. Og da faren hennes satte opp en pantomimeforestilling, deltok hun med liv og lyst.

Theresa Brasier, som hun het den gangen, blir beskrevet som en motebevisst ung dame, som allerede da snakket om at hun ville bli Storbritannias første kvinnelige statsminister. De politiske ambisjonene hadde hun trolig fått fra moren, som var et ihuga medlem av det konservative partiet.

Hun mistet begge foreldrene tidlig – faren i en bilulykke i 1981, moren til multippel sklerose året etter.

Studerte geografi

I likhet med Thatcher dro hun til universitetet i Oxford, for å fortsette utdannelsen der. May studerte geografi, men interessen for politikk ble ytterligere stimulert i det aktive studentmiljøet.

Det tredje året på universitetet møtte hun Philip May, mannen hun giftet seg med i 1980 og som er hennes store kjærlighet. Det sies at de to ble introdusert for hverandre av Benazir Bhutto, Pakistans fremtidige statsminister.

Theresa May har ikke lagt skjul på at de gjerne skulle hatt barn, men at det av medisinske grunner ikke har vært mulig.

– Det skjedde bare ikke, sier hun i et intervju med Allison Pearson i The Telegraph, mens hun understreker at dette er et tema hun regner som strengt privat og noe hun vanligvis ikke snakker om. Men overfor Pearson sier hun at det er en sorg.

– Du ser familier hele tiden og husker at det er noe der, som du ikke har, sier May.

Men med sin sterke kristentro tror hun på å gjøre det beste ut av den situasjonen hun er i. Og dette er en kvinne som har tatt de mulighetene hun har fått.

Tap og seier

Det startet ikke på skinner. May arbeidet i bankvesenet etter at hun var ferdig i Oxford, men det var politikk hun ville.

Hun stilte til valg til Underhuset første gang i 1992, da de konservative overraskende vant valget. May stilte i den sikre Labour-valgkretsen North West Durham, og ble grundig slått. To år senere stilte hun i et suppleringsvalg i Barking i Øst-London. Også her fikk hun fortvilende få stemmer.

Men i valget i 1997 snudde det. Ikke bare for Labour, som fikk makten ved et valgskred. Men også for Theresa May, som vant valgkretsen Maidenhead i Berkshire for de konservative. Den plassen har hun beholdt siden.

Fra da av har det stort sett gått oppover. Og hun har vist seg usedvanlig slitesterk under forskjellige partiledere og ulike regjeringer.

Innenriksminister

I begynnelsen, i alle årene fram til 2010, da Labour satt i regjering, hadde hun ulike verv i de konservatives skyggeregjeringer. Da de konservative endelig kom til makten igjen i 2010, og dannet samarbeidsregjering med Liberaldemokratene, fikk Theresa May den viktige innenriksministerjobben. Og denne stillingen, som har tilført tidligere politikere dype sår, ble en kjærkommen utfordring for Theresa May.

Hun var detaljstyrende, gikk ikke av veien for harde kamper med kollegene i regjeringen. Noen mente hun behandlet innenriksdepartementet som sin egen eiendom, enkelte mannlige kolleger var skeptiske og trodde ikke hun ville lykkes.

Men Theresa May gjorde de fleste spådommer til skamme. Hun var en beinhard innenriksminister, som blant annet kjempet for å få redusert innvandringen og for mer overvåking av mulige islamske ekstremister. Tøff i formen og med krav om 100 prosent lojalitet fra sine underordnede. Det var ikke alt hun lyktes med, men velgerne likte stilen.

I regjeringen måtte hun kjempe for sin posisjon. Liberaldemokraten David Laws, som satt i regjering med henne fra 2010 inntil han ble kastet på grunn av pengerot, sier at hun stadig var i tottene på finansminister George Osborne om innvandringsspørsmål. I tillegg hadde hun et usedvanlig dårlig forhold til undervisningsminister Michael Gove, mens hun og statsminister Cameron ifølge Liberaldemokraten Laws, betraktet hverandre med gjensidig mistenksomhet.

Daværende visestatsminister og leder for Liberaldemokratene Nick Clegg forteller på den ene siden om en isjomfru som overhodet ikke behersker small talk, om vanskelige møter, og om at statsminister David Cameron har de samme problemene.  At hun er hemmelighetsfull og stivbent, men at hun samtidig lytter.

– Hun er av dem som kan gå sin vei etter å ha hørt alle argumentene dine, og så komme deg i møte etter å ha tenkt seg om, sa Nick Clegg.

Hardtarbeidende

«Tøff» er det ordet som kanskje aller oftest blir brukt om Theresa May. Helt siden hun første gang ble valgt til skyggeregjeringen i 1999 har hun vært med i toppen av det konservative partiet. Hun har stått i stormer og har ikke vært redd for å tråkke i salaten.

På partiets landsmøte i 2002, etter fem år i opposisjon, sa hun blant annet: – Dere vet vel hva noen kaller oss. The nasty party – det vemmelige partiet!

Ekstremt lojal, ekstremt kjedelig og ekstremt hardtarbeidende. Slik er hun også blitt beskrevet. Hun arbeider med sakene sine til sent på natt, vet mer enn byråkratene om det meste og blir sjelden tatt for å ha glemt noe.

The Guardian skrev en gang om henne: «I et parti som strever med å riste av seg elitestemplet og privatskolegutt-imaget, er May en helt annen type politiker. Hun er den rolige og avbalanserte overlærerinnen blant en gjeng overivrige guttunger. Hun holder seg på armlengdes avstand og hennes stahet og standhaftighet blir innimellom møtt med høylydt kritikk.

Det finnes dem som sier at hun aldri vil skitne til egne hender med nedrige bakholdsangrep på rivaler. Men heller ikke holde seg for god til å sende ut medarbeidere som gjør nettopp den jobben, skriver The Guardian.

Turglad

Mye moro blir det uansett ikke ut av et sånt liv. Hun er sjelden eller aldri ute på byen, og ferdes ikke i de mange te-rom og restauranter i Underhuset. Det er der sladderen går, men May bidrar ikke til den. Uansett må hun leve et noenlunde regelmessig liv, på grunn av sin sukkersyke. I 2013 fortalte hun at hun har diabetes, type 1 og at hun trenger to insulinsprøyter om dagen resten av livet.

Men hun og mannen Philip liker godt å gå lange turer på landsbygda. Og foran komfyren stortrives hun. Hun har mer enn 100 kokebøker og bruker dem gjerne til å trylle fram god mat. Hun har sine klare favoritter blant kokebokforfatterne. Delia Smith er altfor nøyaktig og lite impulsiv, mener hun og fortrekker en Jamie Oliver som tar det litt mer på slump. Litt uventet for et petimeter som henne.

Litt uventet kanskje også at hun til tross for sitt noe tilknappede ytre, er veldig glad i moteklær. Og frivole sko, som nevnt.
Jeg husker henne vagt fra 1990-tallet, da jeg var korrespondent i Storbritannia. Og jeg konstaterer at hun er den typen kvinne som tar seg bedre ut med årene. Ikke bare er hun blitt smartere i tøyet, men hun er blitt tynnere og har anlagt ny hårfrisyre.

Tabbevalget

Hun stemte altså for å bli i EU, men lå lavt i valgkampen. Nettopp derfor fremsto hun som kompromisskandidaten da resultatet kom.

Brexit betyr brexit, sa Theresa May så snart hun var blitt statsminister, og utelukket en ny folkeavstemning.

Den store tabben kom våren 2017. Theresa May, som jo ikke var valgt statsminister, men bare fulgte etter David Cameron, fant ut at hun ville skrive ut nyvalg. Tidligere hadde hun sagt at hun ikke ville det, men ansporet av gode meningsmålinger skiftet hun mening. Hun hadde riktignok flertall i Parlamentet, men hun ville styrke både sin egen stilling og flertallet.

Valgkampen hennes var en katastrofe. Hun var lite synlig, og det var noe av det som felte henne i parlamentsvalget. Hun nektet å stille til debatt på TV og budskapet hennes ble ikke forstått av velgerne.

Det var Jeremy Corbyn og Labour som mot alle odds fosset fram, mens Theresa May og de konservative ikke bare mistet flertallet i Underhuset, men fremstår også som sterkt svekket i de viktige brexit-forhandlingene med EU.

Partifellen Kenneth Clarke, tidligere finansminister, sier at hun er en dyktig politiker. Men han ble tatt på fersken av et kamera da han samtidig kalte henne en «jævlig vanskelig kvinne – a bloody difficult woman».

Uansett. Hun er tøff, strategisk, men også kompromissvillig. Alt dette kan hun trenge nå.

Dette er en redigert versjon av et portrett av Theresa May hentet fra Annette Groths bok «Hva nå? Min reise i Storbritannia i en brexit-tid», Pitch forlag.