Sist oppdatert 30. januar 2018
Da USAs president Donald Trump i forrige uke avlyste sitt planlagte besøk til Storbritannia slo han en kile i ”det spesielle forholdet” mellom USA og Storbritannia.
Av Øivind Bratberg
I alt har ti amerikanske presidenter gjennomført offisielle besøk til Storbritannia siden 1945. Det innbefatter alle seks presidenter fra Jimmy Carter (1977-81) til Barack Obama (2009-17).
Norske TV-seere som denne høsten har kastet seg over ti ferske Netflix-episoder av «The Crown» har fått grunn til å gruble over president John F. Kennedys besøk i Storbritannia. Episoden er kanskje sesongens sterkeste i sin skildring av hvordan storpolitikk smelter sammen med familiære og personlige konflikter.
Førstedamen Jacqueline Kennedy har sine egne vanskeligheter, ikke minst i ekteskapet, men effekten på motparten er det vesentligste her. I London vekker hun vill begeistring, også hos prins Philip, men sjalusi hos dronningen selv.
Smertelig møte mellom gammel og ny tid
John og Jackie Kennedy var symbolet på det nye, framtidsrettede Amerika.
Kennedy-besøket sommeren 1961 blir en oppvisning i det nye, fremtidsrettede Amerika mot det alderstegne og imperie-befengte Storbritannia. Dronning Elizabeth blir et symbol på dette siste, og det er ikke alder det handler om. Kennedy-paret kommer rett fra et storstilt statsbesøk i Paris, hvor den syttiårige generalen Charles de Gaulle holder presidentembetet.
I Vest-Tyskland i samme periode holder Konrad Adenauer skansen som forbundskansler. I 1961 var han åttifem år, og da han to år senere var vertskap sammen med Willy Brandt for Kennedys Berlintale var det virkelig gammel og ny tid som møttes.
Dronning Elizabeth var til sammenligning en ung kvinne – tre år eldre enn Jackie Kennedy, men ni år yngre enn presidenten selv. I 1961 var hun 35 år; trebarnsmor og en erfaren statsleder, men fortsatt en ung kvinne. Likevel er det åpenbart hvilken part som representerer det gammelmodige og sendrektige; fastspent i lammende institusjoner, uten offentlig karisma.
Monarki og imperium, adel og klasseprivilegier – alt dette hører fortiden til. Dronning Elizabeth skal aldri stå til valg, og hun skal ikke – kan ikke – seile inn i noen rolle som ideolog for den nye tid, slik Kennedy kan. Ei heller kan hun matche presidentfruens frilynte rolle i rampelyset.
En vokter av fordums storhet
«The Crown» gir som dokudramaer flest rom for endel nokså fri tolkning av intriger og kvaler hovedpersonene imellom. Men bak dem ligger et storpolitisk bakteppe som er realiteter. Det er et bakteppe i stadig endring, med et Storbritannia som krymper på verdenskartet og som selv gjennomgår voldsomme forandringer.
Først i John Major (1990-97), mange år senere, møter dronning Elizabeth en statsminister som er yngre enn henne selv. Likevel er det hun selv som representerer erfaring og visdom gjennom institusjonen hun sitter på toppen av.
Eksistensberettigelsen til denne institusjonen ligger i folkets respekt og ærbødighet. Og det er da også dette som ved gjentatte anledninger er trusselen i andre sesong av «The Crown». Hva skjer dersom folket mister troen – mister ærbødigheten?
Snart seks tiår senere grubler mange over de samme spørsmålene, men da med henvisning til tiden etter Elizabeth. Mange symboler på britisk makt har for lengst falmet, og det britiske samfunnet har gjennomgått enorm kulturell endring. Nedarvet makt er ikke populært, men dronningen er det. Det er også en indikasjon på hvor gjennomført imponerende hennes eget virke har vært.